OVER THREE DECADES AGO, Stephen King introduced readers to the extraordinarily compelling and mysterious Roland Deschain. Roland is a haunting figure, a loner on a spellbinding journey into good and evil. In his desolate world, a landscape strewn with the wreckage of civility, he tracks the man in black, encounters an enticing woman named Alice, and begins a friendship with a boy from New York named Jake. Both fiercely realistic and eerily dreamlike, The Gunslinger is the first book in what is perhaps the greatest odyssey Stephen King has ever …
OVER THREE DECADES AGO, Stephen King introduced readers to the extraordinarily compelling and mysterious Roland Deschain. Roland is a haunting figure, a loner on a spellbinding journey into good and evil. In his desolate world, a landscape strewn with the wreckage of civility, he tracks the man in black, encounters an enticing woman named Alice, and begins a friendship with a boy from New York named Jake. Both fiercely realistic and eerily dreamlike, The Gunslinger is the first book in what is perhaps the greatest odyssey Stephen King has ever written. --back cover
253 pages
English language
Published 2017
This book feels like a prologue to The Drawing of the Three and the epic to follow. I'll be honest: I'm not certain readers would be missing much if they skipped The Gunslinger entirely and relied solely on "The Argument" at the beginning of The Drawing of the Three to catch them up 🤷♂️
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
